SOMMEREN 2011.

Hva har sommeren vært?

En vandring langsmed regnbyger-et løp for å få slått grasset-tiil tross for at det egentlig er litt mye for mine slitne bein.

En magisk konsert i tunet med Knut Buen og Kjetil Flatland -en gledesfyllt ny blå klematis borte ved pergolaen.

En drøm av lys..

En utstilling på låven-en kjøkken hage som legges brakk fordi her skal bygges:ATELIER!

Ha- legge vegring i en bås, ta opp lån og satse framover.

Her skal arbeides!

Her skal formes-her skal treskes opp nye mønstre.

Sommeren...

22.juli som kom med angst og sorg-

en slags milepæl av tunge tanker som må transformeres for å gå videre.

Jeg sanker ikke bare inn sopp og bær men også gode tanker om unge venner som jobber litt i tunet mitt-maler en låvevegg, tar et tak med i huset.

Jeg sanker inn minner om gode vennestunder med sol og morgenbad, 60årsfeiring i Vermland,Vestlandsturne.

Ennå stirrrer noen røde blomster mot meg i hagen.

Reisverket av nytt atelie er litt fremmed ennå som det sier:

"Joda, jeg kommer snart men er ennå en ukjent i tunet her."

Den ene etter den andre av sommerblomstene sier takk for seg.

Visst kommer høsten nå!

Og jeg kan bare si:

Jeg er takknemlig -midt opp i det hele.

Gleder og utfordringer

sorger ogg tankeprosesser.

Høsten har sin egen melodi.

Come on-

sier den.

Be a rough one.

Og jeg vender meg mot livet innendørs , peisen og alle lysene som tennes.

Visst skal jeg nøre opp under varmen!!

VILLHAGE I AUGUST.

Den har vært utholdende iår-hagen min. Mens regnet har bøttet ned og Skorvefjell har tryllet fram mange bekker med sus, har plantene bestemt seg for å overleve.

Hvertfall mange....

Stemor og margaritter har hårdnakket holdt stand-

hvertfall mange!

Rosene har overrasket og staudene kommer med sine overraskelser.

Herlig!

Riddersporene i blått har aldri vært så kraftige. De knakk den 22.juli.

Sorg!

Men så tittet liljene fram-skjønt tittet!! De stod i overveldende flor. Som en veritabelfarge-trøst.

Villhagen min-

den gir mye glede og abeid.

Ikke de store prosjektene i dette året.

Men jamnt og trutt kommer flere busker og stauder.

Der hvor mitt nye atelie skal bygges er rett nok kjøkkenhagen lagt brakk.

Men litt myntehøsting ble det da!

Snart kommer høsten med sin litt roligere tone-

eller barskere vinder.

Da tar jeg med meg fargetonene inn

og tenker på dette vidunderlige

vakre spill av kontraster.

Villhageflor i munter harmoni.

Høstastersen,roser,lobelia og sterke gule venner....

De hilser!

Sommer -sommer-sommer.

Like foruroligende vakker som alltid.

Sommeren smetter innover oss med alle sin farger-gjøremål-uteliv-og ikke minst blomster.

Syrinene blomstrer nå .

Den store gamle som omtrent var det eneste som sto her i tunet da jeg kom.

Avleggere flere steder også:

lilac blue!

Rododendroen er også i sving- og fuglenes sang:

en hyllest til stillheten.

Slik er det en bonus som kommer etter en hard vinter:

vakre Kivledalen.

Min utfordring og glede.

Hjemmet jeg fant-

som jeg gjerne vil dele med flere.

God sommer!

En langfredag i april 2011

Langfredag 2011.

Det er vel nærmest perfekt! -tenker jeg. Det er langfredag og solen vil ikke helt slippe til. Et slør av lett skygge faller over dalen.

Perfekt ....på en langfredag! Hvor tiden på en måte nullstilles. År null.

Jesus lider. Denne historien som skifter i et blaff. En spennende historie-fra palmesøndagens seiersrus til fredagens ensomhet.

"Min Gud-hvorfor har du forlatt meg!"

Jeg nullstiller meg selv -i stillhet.

Idag skal det spilles påaskemusikk-og ingen store gjøremål skal utføres. En lang fredag skal det være.

Stillhet -med kirkebesøk i bygda ikveld.

Og så må mitt sedvanlige Påskebilde males.

Noen år har jeg holdt på med dette.

Det er sein påske iår. Det beveger seg inn mot mai.

En kan nesten føle hvordan bjørka springer ut.

Vidunderlig rett og slett!

Men fredagen idag skal være lang-med tanker som i en akse rundt denne forunderlige historien om lidelse og død men også om forløsning og håp.

I stuene mine har jeg hengt opp de hvite sommergardinene-tynne og slitte men vakre fordi de slipper lyset så fint gjennom fibrene.

Hvis en kunne eldes slik!-tenker jeg. Eldes på en måte som gjør at en slipper lyset inn.

Sist jeg skrev i boken som er utgangspunkt for disse refleksjonene -(skrevet for hånd)- står det: "det skjer alltid et lite under".

Dette var i desember 2006.

Fem år etter sitter jeg her og lar tankene kretse rundt Evangeliet.

Stor takk er jeg skyldig!

Ikveld skal jeg til Kirke-det jeg kaller Lengselens Hus.

Det skjer et stort under hver gang vi tar imot noe fra Livet selv-om det nå er i vår tro,vårt håp eller vår kjærlighet.

Og så kommer påskemorgen-forløsningen.

Da skal jeg også iår opp på rabben over huset her og se om Maria Møy danser. Jeg heiser flagg ,drikker kakao og går til kirke. Etterpå er det invitert til kirkekaffe her- (med eller uten kirke som jeg pleier si).

Det er en glede!!

Vinter-vinter-vinter....

Det står et tre på den andre sida av Kivledalen-

juvet er imellom oss-

men når jeg kommer kjørende hjem ser jeg dette

og tenker:

Dette treet er som et haikudikt

langlegget

oppstammet

hårdnakket

vakkert til alle årstider

aleine

med kronen som en liten fanfare

.....

Jeg lar meg ikke slå ned-

sier det

jeg holder meg fast i denne skråningen!

Et haikudikt

som har røttene sine i denne dalens mest opprinnelige substans:

røff,subtil skjønnhet-

enkel men verdig.

Furuhaiku.

Som hilser hver gang jeg passerer.