Refleksjoner fra Kivletunet

Ad NATT

Fortelling knytta til bilde nr 2 i diktboka BLÅ PENSEL

Møtepunkt i mørket

Rundt i dette mørket finnes små fortellinger og antydninger.

Menneskene er her. De vender seg mot deg og vil fortelle. Kanskje er de langt borte- kanskje nær. Det føles slik i vintermånedene. Jeg skulle ønske fortellingene mine kunne åpne nye dører i mørket. Vil alltid fortsette å håpe at ikke alle ord blir borte selvom de leter seg fram nå- blir stumme -venter- og tar fatt igjen. En skapende prosess er en kamp- kamp med det konkrete og det ufattbare

- mellom ulike krefter.

Vinteren er mørk. Naturen er naken. Snøen dekker over noen sorte gråtoner. Natur og hus får dette litt trette preget- patina kan det kalles. Lyset er sparsomt og gir opp tidlig på kvelden. Visst er det mørketid her sør også- men den blå timen før lyset faller er alltid svært vakker.

Hvem er disse skikkelsene i dette bildet?

En skinnende Figur har latt seg gjennomskinne av en lysende planet. Er det månen? To skikkelser står i ly. Hendene nærmer seg en bønn- en hånd peker nedover. Så svever noen ansikt over det blåsorte. Er det et hav - er det en natt eller er det en drøm? En sort engel og noe sårt tiltrengt hvitt kjemper mellom fargenes blåtoner. Det grønne og lilla baner seg veg innover.

Hvis vi vender oss bort fra bildet og tenker på et møtepunkt i mørket, hvor kommer vi da?

Kommer vi til et møte melom to - en kjærlighet? Eller er det en varme som får bre seg som en nær relasjon?

Kanskje kan møtepunktet være det ensomme som gjennomtrenger  oss når stillhet og kveldsmørket legger seg som en kappe innover i alle kroker i rommet. Alt det forgjengelige i 

 naturen har gått i dvale- kulda risser spor i vindusglasset .Her er is og kulde.

"Og månen lyser så vide."

La bildet hvile. La tankene føre deg inn på nye spor. Her er krefter som bærer oss videre og her er møtepunkter fylt av lys og varme.