AD JEGEREN - 3.FORTELLING TIL 3. BILDE I DIKTBOKA MI

AD JEGEREN

DEN TREDJE FORTELLINGEN TIL DET TREDJE BILDET I DIKTBOKA MI

NOVEMBER 2017

Hvor begynner en historie og hvordan tar den slutt?

Er det ikke slik at alle viktige hendelser i livet fletter seg inn i hverandre- ikke som loddrette paralleller men  sirkler som krysser hverandre og lager nye stjernebilder.

Finnes det en jeger i dette bildet , eller er det en abstraksjon?

 Det stiger fram en skikkelse - blant farger, bevegelser og liv. Kanskje er det noen som beskytter  flammen. Kanskje står han tett opp mot havhorisonten , bryter linjen men er ikke hovmodig . Hans vinger er som et skjold. De løser seg opp men er likevel en beskyttelse. 

Hvorfor disse kryssende linjene nå ,og hvilket røde element er det som bryter inn i bildet? Rødfargen er som en blodig sveip inn i dette flettemønster av et liv : Mitt liv, ditt liv, dyrets liv.

Fred på jord?

Nei, her kjemper kreftene og kanskje er det en jeger her likevel.En jeger som jakter på form i lerretets hvite flate.

Sitrongult lys ligger stille over horisontlinja. Bare et gløtt- bare en antydning...Er du en  kjempende sol som vil stige inn i morgenrøden og forvandle dirret i lufta til noe som bærer 

med seg ro?

Jakter vi nå begge på stillheten etter skuddet, etter det dramatiske øyeblikket mellom liv og død. Skal byttet felles?Og hvem er disse to- jegeren og jeget? Gåtefullt er det og forhåpningens lys gir heftig oransje åpninger.

Vi kommer ikke lenger enn hit!

Og her er diktet i boka:

JEGEREN

Jegeren og jeg har noe felles

sitter på vent

etter den lille bevegelsen 

i skogen

Han jakter på dyret

Jeg jakter på fargen og linjene

i lerretets hvite flate

Begge kjenner et dirr

i lufta

Nå skjer det noe

Høst 2017

Høst

Lenge siden nå- svært lenge siden denne godt gjemte bloggen fikk et lite innlegg.

Jeg har opplevd kreft, operasjon og stråling - prognosene er gode.

Sommeren gikk med til dette.

Det ser ut til å gå bra!

Nå gjelder det å samle krefter,

begynne mange ting på nytt,

arbeide og fokusere positivt.

HØST

denne forunderlige , gyldne tiden.

Aldri glemme gleden ved å få være et skapende menneske,

aldri glemme gleden ved å få bo i mitt vakre tun og ha så mange fine venner-

A

Her er en liten serie med oljemalerier som ble solgt til ei av damene i Camillagruppa som var på besøk.

Jeg hadde en fin  gjeng damer fra Oslotraktene  her i tunet i slutten av august. I vakkert vær fikk de både bevertning, kåseri, et lite "kunsthistoriestunt", utstillinger og en hyggelig samling i Kapellet Den Sorte Perle til slutt!

Disse tre bildene er en liten bit av en ny serie med bilder kalt "I love the blues"

La høsten komme med sitt gyldne sjal!

Sogelandet

SOGELANDET

THE COUNTRY OF LEGENDS

For ca to år siden fikk jeg en bestilling av Mimmi Haugland på tre oljemaleri.

Det var bare En føring på bestillingen: Det største skulle vært 60 cm ganger 80, flankert av to litt mindre format.

Familien i huset var glad i natur, sport og dyr. Jeg ga først lerretene "juling" som jeg kaller det, dvs grunnet med fargetoner og spill i strukturen.

Så vokste motivene fram mens jeg jobbet med gjennomskinneligheten i oljefargene. Jeg arbeidet meg fram og tilbake i lys og blåtoner. 

På et visst tidspunkt fikk jeg litt prestasjonsangst. Hvordan ville Mimmi like dette? 

Men hun sa bare at hun elsket blåfargene mine.

Måneskinns-stemninger vokste fram - fjell, tusser og troll. Antydninger i fargene kunne være både dyr, skikkelser, fugler eller noe annet.

Fabuleringer og fantasier....

Det største bildet i midten har  øyne som ser ut fra fjellet - eller inn. Her er også portaler som viser inn til det bergtatte?

Det mindre bildet til venstre har måne i fjellet eller utenfor og en åpning hvor en kanskje kan gå inn. 

Til høyre er det skikkelser i bevegelse eller er det noe annet?

Slik kom jeg til å tenke på at dette kan være et slags sogeland-

og satte strek.

I oljemaling kan en fortsette i det uendelige- stille nye spørsmål hele tiden.

Men nå i februar 2017 avsluttet jeg arbeidet.

En får nesten et slags kjærlighetsforhold til et slikt oppdrag.

Here it is: The country of legends!

Ad NATT

Fortelling knytta til bilde nr 2 i diktboka BLÅ PENSEL

Møtepunkt i mørket

Rundt i dette mørket finnes små fortellinger og antydninger.

Menneskene er her. De vender seg mot deg og vil fortelle. Kanskje er de langt borte- kanskje nær. Det føles slik i vintermånedene. Jeg skulle ønske fortellingene mine kunne åpne nye dører i mørket. Vil alltid fortsette å håpe at ikke alle ord blir borte selvom de leter seg fram nå- blir stumme -venter- og tar fatt igjen. En skapende prosess er en kamp- kamp med det konkrete og det ufattbare

- mellom ulike krefter.

Vinteren er mørk. Naturen er naken. Snøen dekker over noen sorte gråtoner. Natur og hus får dette litt trette preget- patina kan det kalles. Lyset er sparsomt og gir opp tidlig på kvelden. Visst er det mørketid her sør også- men den blå timen før lyset faller er alltid svært vakker.

Hvem er disse skikkelsene i dette bildet?

En skinnende Figur har latt seg gjennomskinne av en lysende planet. Er det månen? To skikkelser står i ly. Hendene nærmer seg en bønn- en hånd peker nedover. Så svever noen ansikt over det blåsorte. Er det et hav - er det en natt eller er det en drøm? En sort engel og noe sårt tiltrengt hvitt kjemper mellom fargenes blåtoner. Det grønne og lilla baner seg veg innover.

Hvis vi vender oss bort fra bildet og tenker på et møtepunkt i mørket, hvor kommer vi da?

Kommer vi til et møte melom to - en kjærlighet? Eller er det en varme som får bre seg som en nær relasjon?

Kanskje kan møtepunktet være det ensomme som gjennomtrenger  oss når stillhet og kveldsmørket legger seg som en kappe innover i alle kroker i rommet. Alt det forgjengelige i 

 naturen har gått i dvale- kulda risser spor i vindusglasset .Her er is og kulde.

"Og månen lyser så vide."

La bildet hvile. La tankene føre deg inn på nye spor. Her er krefter som bærer oss videre og her er møtepunkter fylt av lys og varme.