Vinter-vinter-vinter....
Det står et tre på den andre sida av Kivledalen-
juvet er imellom oss-
men når jeg kommer kjørende hjem ser jeg dette
og tenker:
Dette treet er som et haikudikt
langlegget
oppstammet
hårdnakket
vakkert til alle årstider
aleine
med kronen som en liten fanfare
.....
Jeg lar meg ikke slå ned-
sier det
jeg holder meg fast i denne skråningen!
Et haikudikt
som har røttene sine i denne dalens mest opprinnelige substans:
røff,subtil skjønnhet-
enkel men verdig.
Furuhaiku.
Som hilser hver gang jeg passerer.
